Fildeling — Mange hensyn å ta

I sin kronikk i Aftenposten 27. juli krever komponistene Geir Bøhren og Bent Åserud at «politikerne går ut mot tyveriet» av åndsverk som finner sted på blant annet Pirate’s Bay. At komponister og andre kulturprodusenter og -forvaltere er bekymret for sin egen bransjes økonomiske fremtid er forståelig, men i denne kronikken fremsettes påstander som er så fjernt fra virkeligheten at de ikke kan få stå uimotsagt.

For å presisere: Venstre er selvfølgelig ikke for ulovlig fildeling. Men vi er for kulturspreding, og fildeling er i dag det mest effektive verktøyet for å gi folk tilgang på kulturopplevelser. NRKs satsning på Torrent-teknologi er et godt eksempel på dette. Når Venstre går inn for endringer i den eksisterende åndsverksloven, er det blant annet fordi den teknologiske utviklingen har gjort det umulig å håndheve lovverket uten å gå på akkord med prinsipper som i en rettsstat må gå foran bedriftsøkonomiske hensyn.

Det ville i dag ikke vært spesielt teknisk vanskelig for staten å kontrollere all trafikk inn og ut fra alle PCer tilknyttet internett gjennom de store ISPene. En slik overvåkning ville imidlertid utgjort et alvorlig inngrep i privatlivets fred, og gjort det langt mer attraktivt for kyndige brukere å ty til utenlandske proxyservere, avansert kryptering, og ren sabotasje. Dette ville i sin tur gjort det vanskeligere for politiet å etterforske kriminalitet som planlegges eller utføres gjennom digitale kanaler. I tillegg, og vel så alvorlig, ville det vært et langt skritt på veien mot en samfunn hvor staten har rett til å vite om alt du foretar deg, i tilfelle noe av det skulle være ulovlig.

Venstre ønsker ikke et slik samfunn. Vi ønsker et fritt og åpent samfunn med ansvarlige borgere som betaler for seg fordi det er det praktisk mulig og moralsk riktig å gjøre det, ikke fordi man er livredd for at TONO, Espen Tøndel eller den lokale politisjefen ser deg. Balansegangen mellom kunstneres rett til å få betalt for sitt arbeid, og befolkningens rett til tilgang på kultur er vanskelig, og Venstre har derfor gjentatte ganger invitert store aktører og selvstendig næringsdrivende innen kulturproduksjonen til å samarbeide om å finne løsninger som alle kan leve med. Vi har foreslått forsøk med bredbåndsavgifter, men anerkjenner at dette er et felt i rask utvikling, og at markedet og bransjene selv må utvikle de levedyktige forretningsmodellene. I motsetning til den nåværende kulturministeren ønsker Venstre nemlig ikke at kulturlivet skal fullfinansieres av staten, men at det skal kunne stå trygt på egne ben.

Derfor ser vi med glede at trenden later til å være i ferd med å snu, og at stadig flere anskaffer sin digitale musikk fra lovlige kanaler som iTunes og Spotify. Vi vil bidra til å legge forholdene til rette for lignende modeller i f.eks. film- og bokbransjen, men som et liberalt parti kan vi ikke godta innskrenkninger i personvernet og økt overvåkning av privatpersoner, selv om hensikten i utgangspunktet er det gode formål å hjelpe kunstnere økonomisk. Dette må skje på andre måter, og Venstre vil også i fremtiden være den frie kulturens talsmann på stortinget. Men det er viktig å huske på at også forbrukere av kultur har rettigheter, blant annet til å bruke det man har kjøpt på den måten man selv ønsker.

På sikt kommer både kunsten som sådan og befolkningen forøvrig til å få stor glede av opphevingen av fysiske begrensninger i spredning av kulturprodukter. I en overgangsfase kreves det at vi legger godviljen til, og evner å tenke i nye baner, både som politikere, kunstnere, kulturindustrielle aktører og konsumenter.

Mot en åpen og fri intellektuell økonomi

I anledning Unge Venstres forslag til landsmøteuttalelse om fildeling, fant jeg frem en artikkel jeg skrev om emnet for et års tid siden. Denne teksten stod på trykk i Pacta, utgitt av Studentforeningen ved Juridisk Fakultet, Universitetet i Oslo, våren 2008. Takk til redaktør Katinka Kristiansen for tillatelse til republisering.

Om et halvt århundre eller så kommer vi som er dagens studenter til å være en generasjon hvis utløpsdato nærmer seg. Som pensjonister vil vi forhåpentlig være dypt sjokkert over omveltingene datidens ungdom agiterer for, men vi vil også se tilbake på vår egen ungdom med vantro eller, for de mer generøse av oss, overbærenhet. Det er fåfengt å gjette om hva våre barne- og oldebarn vil tro på og kjempe for, men vi kan allerede nå ane konturene av hvilke av våre egne holdninger som vil fremstå som antikvariske, reaksjonære eller bent frem umoralske. Denne artikkelen skal handle om en av disse misforståtte trosretningene: overbevisningen om at en selger av informasjon bør ha en juridisk rett til å begrense hvordan kjøper benytter seg av denne informasjonen.

Drøyt fire hundre år etter at Gutenberg gjorde innføringen av Copyright nødvendig, opplevde verden en ny revolusjon i kommunikasjonsteknologi. Der det tidligere hadde vært svært kostbart å produsere eksakte kopier av åndsverk, falt plutselig muligheten til å lage perfekte gjengivelser av ikke bare bøker, men all informasjon, inkludert musikk, film og andre kunstuttrykk, i hendene på herr og fru Hvermansen, i form av en stadig billigere PC. Og når denne ble tilkyttet internett, ble også distribusjonskostnadene redusert til et historisk lavmål. En utilsiktet og uforutsigbar konsekvens av kommunikasjons-teknologiens utvikling er at Copyright har endret natur, fra å garantere offentligheten tilgang på intellektuellt materiale, til å ensidig søke å beskytte de økonomiske interessene til produsenter og distributører av slikt materiale. La oss begynne med et konkret eksempel på hvordan Copyright fungerer i dag, før vi begynner å spekulere i hva fremtiden vil bringe.