Som frivillig i Venstre har jeg opplevd en stor entusiasme innad i partiet under oppkjøringen til valgkampen. Det er mye optimisme å spore blant medlemmene, vi har tro på at vi stiller til valg på et program med god, gjennomtenkt og fremtidsrettet politikk, og er også overbevist om at velgerne ønsker seg konstruktive løsninger på klimaproblemene, økt satsning på kunnskap, og en solid og inkluderende velferdsstat.
Denne entusiasmen og optimismen kommer vi til å ta med oss når vi i de nærmeste ukene for alvor begynner å trekke ut på gatene for å spre vårt budskap og argumentere for vårt syn. Når det gjelder mediedekningen, er det dessverre større grunn til pessimisme. Både NRK og TV2 later til å ha bestemt seg for at dette er et valg mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen, eller, fra et Venstre-perspektiv, et valg mellom fortsatt inkompetanse, maktarroganse og statlig overstyring av både nærings- og kulturlivet på den ene siden, og kortsiktig egoisme, irrasjonell fremmedfrykt og oljepengegallopp på den andre. Vi i Venstre vet at dette er et valg med flere alternativer. Vi ønsker oss en ansvarlig og sentrumsorientert borgelig regjering, som ikke gjør knefall for Siv Jensens hysteriske populisme. Med oss på dette laget har vi KrF og, om man legger programmene til grunn, Høyre.
Det er i dag vanskelig å fri seg fra følelsen av at dersom dette alternativet ikke fremstår med særlig tyndge i mediene, er det nettopp Høyres utydelighet som har skylden. Det er mange i landet som ønsker seg et regjeringsskifte, men som, med god grunn, er redde for hva et stort Frp kan få et lite Høyre til å gå med på. Som maktsøkende parti kunne man kanskje tilgitt Høyre ønsket om å holde alle regjeringsmuligheter åpne i valgkampen, men i dette tilfellet vil åpenhet fort føre til overkjøring. Derfor er det gledelig å se Jan-Tore Sanners grenseoppgang mellom de to partiene i Aftenposten. Bortsett fra hans stadige forsikringer om at Høyre vil samarbeide med Frp om valgresultatet gjør det mulig, viser Sanner i denne kronikken med stor tydelighet at Frp ikke er en samarbeidspartner borgerlige partier i Norge vil finne mye felles grunn med. Når nest-lederen i Høyre vet dette, blir det bortimot uforståelig at Erna Solberg fortsetter å insistere på at en regjering utgått fra norsk politikks ytterste, mørkeblå flanke vil være i partiets og landets beste interesse.
Venstre har som parti selvtillitt til å fronte egen politikk i valgkampen, og selvinnsikt nok til å vite hvem vi kan og ikke kan samarbeide med etter valget. Det er ikke så vanskelig. Om man er grovt sett enig om verdier og prinsipper, kan man inngå gode kompromisser i detaljene. Om man er rake motsetninger på de fleste viktige områder, som miljø, menneskesyn og ansvarlighet i den økonomiske politikken, vil man ikke klare å diskutere seg frem til løsninger på noe som helst. Venstre og Høyre har et forhold av den første typen. Venstre og Frp et av den andre. Ved å nærme seg Frp retorisk, vil Høyre kanskje tjene noen proteststemmer på kort sikt, men de politiske kostnadene vil bli omfattende allerede på den første budsjettkonferansen.
Som Venstre-velger er det derfor mitt instendige ønske at Høyre begynner å ta sin egen politikk på alvor, og innser at Frp står for noe helt annet enn hva et seriøst konservativt parti kan godta. Når det skjer, vil folk også begynne å få opp øyene for det tredje, levedyktige alternativet, som hverken er Jens eller Jensen, men noe midt i mellom, og samtidig helt annerledes enn begge to.